Siden vi ikke fikk lagt ut noen bilder forrige gang, legger vi ut en hel drøss nå.
Etter å ha passert byen Bayonne, havnet vi i tykkeste baskerland. Været var i mot oss, med motvind og tunge regnbyger da vi forserte den ene åssen etter den andre på vår ferd mot Spania. Vi hadde ingen spesiell rute å sykle etter, bare et gratis turistkart vi hadde fått på turistkontoret i Bayonne. Vi tenkte det ville være greit å krysse Pyreneene i Sørvest-Frankrike ettersom fjellene er noe slakkere ved kysten, men etter en rekke merksnodige hendelser (blant annet en ødelagt girvaier) og navigering på frihånd, havnet vi i et basker-aktig Shangri-La.
Landsbyen het Cambo Les Bains og lå (og forhåpentligvis fortsatt ligger) ved foten av Pyreneene rett ved den Spanske grensen. Søkkvåte og med en ødelagt sykkel snublet vi over et artig hotell under oppussing drevet av en "Hotell i særklasse"-aktig franskmann.
Tørre og uthvilte, og med nye råd og vink i bagasjen, la vi ut på enda en ny etappe i vakre ås- og fjellandskaper langs de myteomspunnende Pyreneene på fransk side. Ruta vår nå tok oss østover mot byen Lourdes, som viste seg å være en fjellby med høy kulturhistorisk verdi: Tour De France-gutta hadde passert byen bare et par dager før oss, så med friskt mot og sure bein tråkket vi som aldri før opp stupbratte fjellsider og hissige åskammer.
Årsaken til at vi valgte å legge ruta langs Pyreneene på fransk side på vår vei til Barcelona, var at vi ble fortalt at Spania på tvers langs de samme fjellene skulle være ganske hårete, tørt og krevende. Derfor ble det noen ekstra dager til i Frankrike, men det gjorde oss ingenting. Vi var blitt innvidd i de franske skikker og vaner etter å ha blitt mørbanket på sykkelsetet tvers igjennom det ganske land.
Dagene som fulgte var preget av en kamp i motbakker med vinden midt i mot. Dagen som vi anså som manndomsprøven over Pyreneene, ble en 110 kilometers test i psykisk og fysisk utholdenhet. Vi startet dagen med å klatre en 13 kilometers bakke opp til 1500 m.o.h., som tidligere har vært i klatreetapper i Tour De France. Vel oppe tok vi en velfortjent pust i bakken i vakre omgivelser med ferske baguetter og annet godt. Plutselig ble vi omringet av kuer og okser som gikk fritt og som var sultne på proteinrik syklistkost. Vi forsøkte å jage de vekk som best vi kunne, men det nyttet ikke. Alfahannen, oksen Ferdinand, nektet å gi seg. I en tåke av overmot og desperasjon for å redde våre brødsmuler fra en siklete oksemunn, prøvde Stian å bokstavelig talt ta tyren ved hornene, i et forsøk på å skremme beistet til retrett. Dette likte Ferdinand heller dårlig og tok til motmæle med å stange Stian i armen og magen og deretter løpe etter ham. Heldigvis kom en snarrådig franskmann oss til unnsetning og klarte å skremme oksen vekk med en enkel håndbevegelse. Vi pustet lettet ut og kom oss på syklene i en livlig fart. Her oppe hadde vi intet mer å gjøre!
Vi trodde den hardeste delen av klatringen var over, men der tok vi skammelig feil. Veien til den Spanske grensen var et udyr av en fjellovergang, med godt over 1200 høydemeters stigning fordelt på ca. 20-25 kilometer. Vi syklet og syklet til vi ikke lenger klarte å trå pedalene rundt. Da måtte vi gå av og trille en stund. Omkranset av ville og forrevne fjelltopper, som raget opptil 3000 meter til værs, ble vi målose og inspirerte til å hele tiden holde det gående oppover. Da vi nåde tunnelen som lå på over 1800 m.o.h. var vi helt utkjørte og måtte ha en lengre pause før vi trillet igjennom og over på spansk jord.
Landskapet forvandlet seg dramatisk til det mer canyon-aktige og tørre da vi kom ut av tunnelen på spansk side. De neste dagene måpte vi over den spanske naturen og de heftige temperaturene. Vi var heldige med sykkelværet, da det var litt overskyet på den varmeste delen av dagen.
Barcelona nærmet seg i det fjerne og vi bestemte oss for å kjøre en skikkelig "monsteretappe". Vi var på syklene kl. 09.15 om morgenen og hadde passert 120 kilometer før middag. Beina føltes bra og vi var gira på å fortsette hele veien ut til middelhavskysten. Ingen av oss følte for å sove etter å ha mottatt den grusomme nyheten om hva som foregikk i Oslo og på Utøya. I sjokktilstand fant vi det best å bare sykle inn i den spanske natten. Stjernene tittet frem og vi fortsatte og fortsatte med hodelykt og refleksvest over åser og sletter, mot havet.
Ca. klokka 03.30 på natta nådde vi middelhavets myke strender, stuptrøtte og med helt ødelagte bein. Vi dro frem soveposene og liggeunderlagene og la oss til rette under noen palmer til sola stod opp tre timer seinere. Da vi tittet på sykkelcomputeren til Stian dagen derpå, kunne vi loggføre etappen til hele 246 kilometer! Det var vi svært fornøyde med og vi befant oss nå bare 60 km unna Barcelona!
Å trille inn til Barcelona føltes helt merkelig. Vi fikk los av en hyggelig spanjol som viste oss veien til sentrum, i et såre kaos av store og små veier. Som vanlig fant vi frem til stedet vi skulle bo innen rimelig kort tid. Sykkel er et genialt fremkomstmiddel i byer!
Flyet forlater Barcelona tirsdag klokken 10, så nå skal vi bare nyte den siste tiden vi har her i byen.
Det er utrolig rart å tenke på at sykkelturen nå er over. Vi har møtt utrolig mange hyggelige mennesker, sett mye forskjellig landskap og tråkket over 3300 kilometer gjennom Vest-Europa på bare 35 dager. Det skal bli godt å dra hjem for å hvile, men samtidig er det trist at eventyret er over for denne gang.
De siste etappene forløp seg slik:
Dag 28) Messanges - Cambo Les Bains 90 km
Dag 29) Cambo Les Bains - Orthez 90 km
Dag 30) Orthez - Bagneres de Bigorre 115 km
Dag 31) Bagneres de Bigorres - Bielsa (Spania) 110 km
Dag 32) Bielsa - Ainsa 35 km
Dag 33) Ainsa - Calafell 246 km
Dag 34) Hviledag i Calafell
Dag 35) Calafell - Barcelona 60 km
Total distanse nedlagt på turen: 3306 km
Vi fant et episk slott midt i skogen, Chambord.
Siesta på franske strender.
13 kilometer med klatring og en gal okse - ikke noe problem!
Veien slynget seg oppover fjellsidene på vår ferd over Pyreneene
På 1800 m.o.h. er det tilstander!
Spania!
Dramatisk landskap i de spanske fjell.
Solnedgang over ørkenlignende landskap.
Endelig fremme ved kysten - camping i palmesus!
Barcelona! Sagrada Familia er en sprø konstruksjon. Leken arkitektur. Føles uvirkelig etter 3300 km på sykkelsetet!
Etter å ha passert byen Bayonne, havnet vi i tykkeste baskerland. Været var i mot oss, med motvind og tunge regnbyger da vi forserte den ene åssen etter den andre på vår ferd mot Spania. Vi hadde ingen spesiell rute å sykle etter, bare et gratis turistkart vi hadde fått på turistkontoret i Bayonne. Vi tenkte det ville være greit å krysse Pyreneene i Sørvest-Frankrike ettersom fjellene er noe slakkere ved kysten, men etter en rekke merksnodige hendelser (blant annet en ødelagt girvaier) og navigering på frihånd, havnet vi i et basker-aktig Shangri-La.
Landsbyen het Cambo Les Bains og lå (og forhåpentligvis fortsatt ligger) ved foten av Pyreneene rett ved den Spanske grensen. Søkkvåte og med en ødelagt sykkel snublet vi over et artig hotell under oppussing drevet av en "Hotell i særklasse"-aktig franskmann.
Tørre og uthvilte, og med nye råd og vink i bagasjen, la vi ut på enda en ny etappe i vakre ås- og fjellandskaper langs de myteomspunnende Pyreneene på fransk side. Ruta vår nå tok oss østover mot byen Lourdes, som viste seg å være en fjellby med høy kulturhistorisk verdi: Tour De France-gutta hadde passert byen bare et par dager før oss, så med friskt mot og sure bein tråkket vi som aldri før opp stupbratte fjellsider og hissige åskammer.
Årsaken til at vi valgte å legge ruta langs Pyreneene på fransk side på vår vei til Barcelona, var at vi ble fortalt at Spania på tvers langs de samme fjellene skulle være ganske hårete, tørt og krevende. Derfor ble det noen ekstra dager til i Frankrike, men det gjorde oss ingenting. Vi var blitt innvidd i de franske skikker og vaner etter å ha blitt mørbanket på sykkelsetet tvers igjennom det ganske land.
Dagene som fulgte var preget av en kamp i motbakker med vinden midt i mot. Dagen som vi anså som manndomsprøven over Pyreneene, ble en 110 kilometers test i psykisk og fysisk utholdenhet. Vi startet dagen med å klatre en 13 kilometers bakke opp til 1500 m.o.h., som tidligere har vært i klatreetapper i Tour De France. Vel oppe tok vi en velfortjent pust i bakken i vakre omgivelser med ferske baguetter og annet godt. Plutselig ble vi omringet av kuer og okser som gikk fritt og som var sultne på proteinrik syklistkost. Vi forsøkte å jage de vekk som best vi kunne, men det nyttet ikke. Alfahannen, oksen Ferdinand, nektet å gi seg. I en tåke av overmot og desperasjon for å redde våre brødsmuler fra en siklete oksemunn, prøvde Stian å bokstavelig talt ta tyren ved hornene, i et forsøk på å skremme beistet til retrett. Dette likte Ferdinand heller dårlig og tok til motmæle med å stange Stian i armen og magen og deretter løpe etter ham. Heldigvis kom en snarrådig franskmann oss til unnsetning og klarte å skremme oksen vekk med en enkel håndbevegelse. Vi pustet lettet ut og kom oss på syklene i en livlig fart. Her oppe hadde vi intet mer å gjøre!
Vi trodde den hardeste delen av klatringen var over, men der tok vi skammelig feil. Veien til den Spanske grensen var et udyr av en fjellovergang, med godt over 1200 høydemeters stigning fordelt på ca. 20-25 kilometer. Vi syklet og syklet til vi ikke lenger klarte å trå pedalene rundt. Da måtte vi gå av og trille en stund. Omkranset av ville og forrevne fjelltopper, som raget opptil 3000 meter til værs, ble vi målose og inspirerte til å hele tiden holde det gående oppover. Da vi nåde tunnelen som lå på over 1800 m.o.h. var vi helt utkjørte og måtte ha en lengre pause før vi trillet igjennom og over på spansk jord.
Landskapet forvandlet seg dramatisk til det mer canyon-aktige og tørre da vi kom ut av tunnelen på spansk side. De neste dagene måpte vi over den spanske naturen og de heftige temperaturene. Vi var heldige med sykkelværet, da det var litt overskyet på den varmeste delen av dagen.
Barcelona nærmet seg i det fjerne og vi bestemte oss for å kjøre en skikkelig "monsteretappe". Vi var på syklene kl. 09.15 om morgenen og hadde passert 120 kilometer før middag. Beina føltes bra og vi var gira på å fortsette hele veien ut til middelhavskysten. Ingen av oss følte for å sove etter å ha mottatt den grusomme nyheten om hva som foregikk i Oslo og på Utøya. I sjokktilstand fant vi det best å bare sykle inn i den spanske natten. Stjernene tittet frem og vi fortsatte og fortsatte med hodelykt og refleksvest over åser og sletter, mot havet.
Ca. klokka 03.30 på natta nådde vi middelhavets myke strender, stuptrøtte og med helt ødelagte bein. Vi dro frem soveposene og liggeunderlagene og la oss til rette under noen palmer til sola stod opp tre timer seinere. Da vi tittet på sykkelcomputeren til Stian dagen derpå, kunne vi loggføre etappen til hele 246 kilometer! Det var vi svært fornøyde med og vi befant oss nå bare 60 km unna Barcelona!
Å trille inn til Barcelona føltes helt merkelig. Vi fikk los av en hyggelig spanjol som viste oss veien til sentrum, i et såre kaos av store og små veier. Som vanlig fant vi frem til stedet vi skulle bo innen rimelig kort tid. Sykkel er et genialt fremkomstmiddel i byer!
Flyet forlater Barcelona tirsdag klokken 10, så nå skal vi bare nyte den siste tiden vi har her i byen.
Det er utrolig rart å tenke på at sykkelturen nå er over. Vi har møtt utrolig mange hyggelige mennesker, sett mye forskjellig landskap og tråkket over 3300 kilometer gjennom Vest-Europa på bare 35 dager. Det skal bli godt å dra hjem for å hvile, men samtidig er det trist at eventyret er over for denne gang.
De siste etappene forløp seg slik:
Dag 28) Messanges - Cambo Les Bains 90 km
Dag 29) Cambo Les Bains - Orthez 90 km
Dag 30) Orthez - Bagneres de Bigorre 115 km
Dag 31) Bagneres de Bigorres - Bielsa (Spania) 110 km
Dag 32) Bielsa - Ainsa 35 km
Dag 33) Ainsa - Calafell 246 km
Dag 34) Hviledag i Calafell
Dag 35) Calafell - Barcelona 60 km
Total distanse nedlagt på turen: 3306 km
Farvel med vår venn Guillome utenfor Paris. Takk for god vin og godt selskap!
Tilbake til trygge omgivelser!
Vi fant et episk slott midt i skogen, Chambord.
Stian leder an! Ferden gikk gjennom trange og koselige landsbyer.
Vinsmaking langs Loire-elva i en grotte.
Stian kamuflerer seg i naturens katedral.
Det franske kjøkkenet inspirerte matlagingen.
Trange sykkelstier slynget seg gjennom Bonanza-skog langs Bordeaux-kysten.
Siesta på franske strender.
Stian kjører den franske sykkelstilen helt ut! Baguette og rødvin - easy access!
Velkommen til Baskerland!
Presenterer: Cambo Les Bains!
Basketak med det kuperte terrenget i Baskerland!
Britiske Guy sykler Frankrike på langs! Her diskuterer vi taktikk og mulige sykkelruter over Pyreneene.
Lourdes!
13 kilometer med klatring og en gal okse - ikke noe problem!
Veien slynget seg oppover fjellsidene på vår ferd over Pyreneene
På 1800 m.o.h. er det tilstander!
Spania!
Dramatisk landskap i de spanske fjell.
Solnedgang over ørkenlignende landskap.
Endelig fremme ved kysten - camping i palmesus!
Barcelona! Sagrada Familia er en sprø konstruksjon. Leken arkitektur. Føles uvirkelig etter 3300 km på sykkelsetet!
